I mangel av lokal tilhørighet har ØMK skapt sin egen tradisjon på nasjonaldagen. En relativt heseblesende en hvor vi spiller både i Oslo og Akershus, og tilbakelegger nærmere 20 km til fots og spillende. 17.mai med ØMK er ikke for pingler!

(Thor og Jan Inge i friskt driv . Foto: Inger Hagen)

Vi starter på Kurland skole i Lørenskog i morgen tidlig, og avslutter på Stigenga i morgen ettermiddag. I mellomtiden har vi gått i mange barnetog, blant annet det i Maridalen. Og der inne er det nesten som å komme hjem. Det er uten tvil dagens hyggeligste oppdrag. Skikkelig på bygda, med tilhørende gjestfrihet. Vegard Ulvang er en av mange som tar i mot oss hvert år, alltid like smilende.

Før vi kommer opp til Maridalen har vi som sagt vært innom mange steder, og tidsskjemaet er stramt. Til tider svært stramt. Når vi i tillegg kjører privatbiler fra sted til sted, skal man ikke somle lenge før resten av korpset er borte. Et år tok jeg av feil på vei til Stigenga, og ankom fem minutter etter de andre. Resultatet ble at jeg måtte løpe opp og ned bakker og gjennom blomsterbed på jakt etter korpset. Andre kan fortelle om sikksakk-kjøring på motorveien med en svært varm motor og hull i eksospotta som resultat. Alt for å holde følge med den personen som visste hvor vi skulle, og som også var klar over at fartsgrenser er kun veiledende når det står et barnetog og venter.

Nå i kveld er den siste (og vel egentlig den første også....) marsjøvelsen gjennomført. Været var svært realistisk, og vi er omtrent så godt forberedt for morgendagen som vi pleier å være. I følge dagens utgave av Romerikes blad er det vi som redder 17.mai, så da er det vel bare å hive seg ut i det med friskt mot. Erfaringsmessig vil det helst gå godt.

Gratulerer med dagen!

På fredag var det noen hundre tilreisende til årets vei og anleggsmesse som skulle underholdes. Hesselberg maskin hadde rigget til et stort telt ved hovedkontoret på Økern og invitert kunder og ansatte. Her var det gratis mat og drikke akkompagnert av tysk ompamusikk . Ompa og øl blir sjelden feil, og stemningen steg raskt på Økern også. 

(90 % av publikum var mannfolk som helt klart satte pris på en frisk Eva Fürst som spaserte på bordene.)
 

Publikum var fort med på notene, sang og danset, og virket som de satte pris på underholdningen. Vi spilte ønskerepriser på oppfordring, og publikum fikk det de ville ha: mer av det samme.

Det kribler i beina, hele gulvet foran deg gynger av folk som hopper opp og ned, og plutselig er du der selv. Dansende og syngende. Det er nemlig plent umulig å sitte stille når Ompakara står på scena!

For de uinnvidde er Ompakara opprinnelig et Elverumsband, startet i 1991. De ble veldig raskt populære, turnerte landets største rockescener, og ble kjent for maratonkonsertene sine hvor publikum hoppet og spratt til de ikke orket mer. Kanskje ikke så rart at de ble kårets til årets live-band av Nye Takter i 1991.

Så ble det stille. Veldig stille. I nesten 15 år var Ompakara historie, før de i 2006 begynte å ta på seg spilleoppdrag igjen. Denne gangen med skuespiller Ivar Nergaard fra Rena som hovedvokalist. En ny plate ble forberedt, den tredje i rekken, og denne gangen med Balkanmusikk.  Akkurat her er det historien om Ompakara og ØMK-blåsere starter.

Å spille Balkanmusikk uten blåsere blir liksom ikke helt riktig. Og når noen kjenner hverandre er veien ofte kort fra tanke til handling. I hvert fall ble det raskt stablet på beina en blåserekke med det klingende navnet: Folkes hjelpekorps, bestående av Folke og Olav på trombone, Øivind og Tom Erik på trompet og Eivind på tenorsax. Fire av fem har, eller har hatt, et nært forhold til ØMK, og femtemann trives også godt blant ØMK-ere.

I 2008 kom plata Gangsterpolka med blant annet låtene Heller væra cowboy enn indianer og Snekker`n Jan. Legg spesielt merke til blåsernes utsøkte antrekk:)

Live-spillingene har ikke helt samme frekvens som på begynnelsen av 90-tallet, men førstkommende lørdag spiller Ompakara på Gregers på Hamar. En dobbeltkonsert, faktisk. Kl 15:00 er det gratiskonsert, og kl 21:00 er det full trøkk både på scene og dansegulv.

Har du ikke lagt noen planer for helgen? Da vet du hvilke planer du kan legge nå. Dette blir garantert moro!

Å gjøre noe med en spesiell sjarm, med naturlig stil og medfødt evne. Neida, det er ikke ØMK jeg beskriver. Ikke denne gangen. Men musikk, det handler det om.

Av alle de ulike sjangerne innen latinmusikken, er bossa novaen av de nyeste. Dette er en brasiliansk musikktype som ble utviklet på 1950- og 60-tallet. Ordet bossa er portugisisk slang, og betyr altså opprinnelig å gjøre noe med en spesiell sjarm, med naturlig stil og en medfødt evne. Omtrent som ØMK:)

Bossa nova betyr ny trend, og uttrykket ble i begynnelsen brukt for å referere til en ny musikkform som var i ferd med å vokse fram blant studenter og musikere i bydelene Copacabana og Ipanema i Rio de Janeiro.

Bim Bom heter  låta som regnes for å være den første bossa novaen. Den ble skrevet av João Gilberto i 1956, og ble visstnok til mens han satt på elvebredden og så på noen damer som balanserte mengder av nyvasket tøy på hodet. Det er de utroligste ting som gir inspirasjon....

Litt enkelt beskrevet sies det at bossa nova er en blanding av samba og jazz. Den har rytmen fra sambaen og akkordene fra jazzen. En bossa nova komponist, Carlos Lyra, beskrev den rytmiske forskjellen på jazz og samba slik: Sambarytmen beveger seg fra side til side, mens i jazzen forflytter musikken seg fram og tilbake. Ingen dum beskrivelse, det.

Bossa nova fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Girl from Ipanema. Spilt inn av Stan Getz og Astrud Gilberto i 1963.

Har du hørt om Naohiro Iwai? Spiller du i korps, har du garantert sett navnet hans på notene. Oppe i høyre hjørne, der navnet på arrangøren som regel står.

Iwai gikk ut fra musikkhøyskolen i Tokyo i 1947, og har siden da jobbet med musikk. Både som utøvende jazzmusiker, dirigent og  internasjonal dommer. Og ikke minst som arrangør.

Naohiro Iwai har arrangert over 5000 låter for korps! Det er ganske mange noter, det.....

Så når man setter opp et konsertprogram i et amatørkorps, skal det faktisk godt gjøres å ikke ha med et stykke eller to av Iwai:)

Loppemarked er skolekorpsenes store inntektskilde og eksistensgrunnlag. I hvert fall her i Oslo. Foreldrene står på for at ungene skal få ha verdens beste hobby, og på den måten sikrer de også rekrutteringen til voksenkorpsene. Takk for det! Her kommer en beskrivelse av hvordan et loppemarked kan arte seg, delvis sett fra innsiden.

 
(Foto: Ingar Ramsberg.)

To ganger i året strekker det seg en kø av mennesker fra Vogtsgate og bort til porten på Lilleborg skole. Alle har de et felles mål: at porten skal åpne. Selv om det ikke er porten til himmelen, er det ikke langt unna. Det er loppemarked på Lilleborg skole.

"Hva er dette for noe?" I haugen av lopper som dekker skoleplassen fredag kveld har det dukket opp en gjenstand som ingen helt vet hva er. Etter å ha vridd og vendt litt på det uidentifiserte objektet, er det fremdeles ingen som kan forklare hva den skal brukes til. "Vi tar den på sport" konkluderer noen og sorterer videre.

Fredag ettermiddag , i det de siste ungene går ut av skoleporten, rykker korpsforeldrene inn. I løpet av noen kvelds og nattetimer vokser loppemarkedet fram med alle sine ulike avdelinger. Slik har det vært i mange år nå, og 14.april åpnes porten på nytt.

Alle loppene samles inn på fredag kveld, sorteres gjennom natten og selges på lørdag og søndag. Kompakt og effektivt. "Alle i kjerneområdet vårt har fått informasjon i posten i to omganger, og vet at vi både henter i utvalgte gårder og tar i mot lopper fredag 13.april." forteller en av de ansvarlige. Fra kl 17:00 denne fredagen er det altså mulig å levere lopper på Lilleborg skole. Skolekorpset blir veldig glade for alt bortsett fra hvitevarer, gamle store TV-er og gamle PC-skjermer.

Loppemarkedet er delt inn i ulike avdelinger, og alt er sirlig sortert. Her henger klærne pent på hengere og fotballskoene står nypusset i en hylle. I bokavdelingen kan man lett navigere mellom de ulike sjangerne, og i interiøravdelingen finnes ting man ikke ante at man trengte. De færreste går tomhendte hjem fra et loppemarked.

"Ta det med ro! Alle får!" Entusiasmen blant de yngste kundene er upåklagelig. De står i den køen som aldri slutter, i køen for sukkerspinn. Den rosa sukkerspinnmaskinen, som skulle redde korpsøkonomien for en del år tilbake, har tjent inn seg selv mange ganger og er en av hovedattraksjonene på loppemarkedet. I følge korpset utgjør salget av mat, kaker og sukkerspinn over 20 % av omsetningen. "Dessuten er dette en svært viktig trivselsfaktor. Loppemarkedet har blitt en viktig begivenhet i lokalmiljøet, og folk kommer hit for å kikke, handle litt og ikke minst kose seg med kaffe og kaker mens de prater med kjentfolk." forteller loppekomiteen.

Mørket har senket seg over skoleplassen. Bilene kjører i skytteltrafikk og uendelig mange kasser og sekker blir lempet ut for sortering. Midnatt kommer og går mens skoleplassen gradvis tømmes og hyllene fylles. Loppemarked er slit, støv, frustrasjon, latter og moro. En engasjert gjeng med korpsforeldre jobber selvsagt først og fremst for å skaffe inntekter til sine egne unger. Samtidig er gleden over å være med på innsiden av et såpass stort arrangement i lokalmiljøet en viktig drivkraft, og gjør at mange frivillige også stiller opp år etter år.

Lørdag 14.april åpnes skoleporten nok en gang, og Lilleborg skoles musikkorps håper at mange tar turen innom.

Jakten etter påskemusikk har vist seg å være mer krevende enn antatt. Hvorvidt det skyldes at andre ting har kommet i fokus, eller at utvalget er begrenset, skal være usagt. Resultatet blir uansett det samme: svært magert.

Påskemusikken eksisterer i høyeste grad i italienske kirker, men med fotoforbud lar den seg vanskelig dokumentere. Den kan kun beskrives. Som mektig, nesten magisk. Når nærmere hundre sangere fyller kirkerommet med musikk, er det likegyldig at ordene er fremmede og uforståelige. Den nydelige musikken kombinert med flott akustikk er gripende selv for en utenforstående som har sneket seg inn på messe og etter beste evne prøver å følge med. Det fine med katolske messer er likevel at det er lett å gli inn i mengden. For det første er det virkelig en mengde som møter opp, og deltakerne finnes i svært ulike utgaver. Her er alt fra nonner, småunger og rufsete studenter. De sistnevnte slenger seg ned på kirketrappa med en øl etter endt innsats:)

Jeg traff faktisk på et korps her om dagen, i hvert fall noen messingblåsere. Dessverre var reisefølget mitt lite klare for forslaget om å følge etter dem og se hva som skjedde. Så jeg måtte bare se musikerne passere over Tiberen og bli borte. 

(Disse hadde jeg lyst til å følge etter.)

 Foran Pantheon (vår nærmeste nabo her i Roma) er det stadig musikalske innslag. Alt fra elektrisk gitar til operasangere. I går kveld mistet jeg sistnevnte ,(han var akkurat ferdig da jeg kom) men jeg rakk krangelen mellom sangeren og den ene gitaristen. Opera med full trøkk passer dårlig sammen med litt sart gitarmusikk, og det var nok det gitaristen prøvde å forklare. Det var uansett ganske underholdende å følge med på, slik italienere diskuterer med både armer og bein.

Etter ti dager i Italia har jeg altså dessverre lite å melde om påskemusikk, men det har vært en super tur:)

Har du vært på mange påskekonserter? Ikke du heller, nei... Julemusikk har vi overflod av, men en jakt etter påskemusikken kan fort bli resultatløs.

De fleste steder hvor påske feires er dette en viktigere religiøs høytid enn jula. Uten at det musikalske tilbudet her hjemme bærer nevneverdig preg av det. Det nærmeste man kommer en folkelig påskesang på norsk er Øystein Sundes Påsketur. Og den handler ganske riktig om en påsketur på fjellet. Kanskje det er så enkelt at norsk påskefeiring handler om fjell og sjø, ski og båtliv? Men likevel er det da rart at ingen har skrevet flere låter om de temaene. Langt fra alle julesangene har jo religiøst innhold.

Musikk skaper assosiasjoner, så hva får fram påskestemningen hvis vi totalt mangler den musikalske biten? Nå finnes det faktisk en låt som mange ubevisst forbinder med påske og skiturer. Denne melodien som har ledsaget Fjellvettreglene siden 1969, først på radio og senere på TV, får mange til å tenke på sol og hvite vidder. Låta heter Daydream og ble spilt inn av det belgiske hippieaktige pop-rockbandet Wallace Collection. Selvsagt et helt naturlig valg som bakgrunnsmusikk for Fjellvettreglene.....

Konklusjonen blir altså at det lille som finnes av norsk påskemusikk er hippieinspirert eller handler om mislykkete hytteturer. Kanskje jeg rett og slett må lete andre steder enn her i landet?

Sørover i Europa feires påsken både musikalsk og religiøst, ikke minst i Italia. I et korps med en svært velfungerende utenrikskomite, er det vel også på sin plass med en utenrikskorrespondent. En jobb som denne påsken tilfaller bloggredaktøren. Jakten etter påskemusikken fortsetter derfor utaskjærs, og første stopp er Nord Italia.

God påske!

(Vi koser oss!)

Etter å ha sprudlet oss ferdige på fredag kveld, har vi hele lørdagen til å høre på flott musikk, og være sosiale med andre korpsmusikere. Klart det er moro når noen av årets Norgesmestere sier at de koste seg da de hørte på oss! Akkurat som vi gjorde da vi hørte dem dagen etter. Vi befinner oss definitivt i hver vår ende av korps-skalaen, men til sammen representerer vi mangfoldet i korps-Norge. Et mangfold som gjennom Lottodivisjonen også blir synlig i NM.

Tusen takk til NMF og Norsk Tipping som gjør at vi kan delta i NM fra sidelinjen. Alle gode ting er som kjent tre, og ØMK oppfyller gjerne det ordtaket hvis dere gjør det:) 

(En blid gjeng etter endt innsats.)

"Unnskyld, men du står på tærne mine...."  Det er folk overalt, og kun noen centimeter til rådighet per person. Alle smiler, drikker, klemmer og prater. Det er NM-fredag på Krambua!

Etter å ha sørget for skikkelig stemning i konsertsalen på Rica Nidelven, var ØMK mer enn klare for både mat og drikke i går kveld. Bord var bestilt på nevnte Krambua, og når man først har fått seg en stol der er det ingen grunn til å forlate den. Det er jo dit alle kommer.

(Den tøffeste hornrekka i NM.)

NM handler om så mye mer enn bare musikk. Det er fellesskap, gjensynsglede (det kryr av kjentfolk her), nye bekjentskaper, korpsprat, mer korpsprat og selvsagt god mat og godt drikke. NM er to dager i vår egen, deilige korpsboble. Her er det ingen som syns at korps er nerdete.

(Livet er bra!)

Mye kan derimot tyde på at værgudene ikke er medlemmer i NMF.... Heldigvis er det meldt varmt og tørt innendørs, og snart møtes ØMK til brunch på Rica Nidelven. Et måltid vi satser på skal vare fram til middagen, bare delt opp av gode musikkopplevelser  fra andre korps. Ikke alle er nemlig så heldige at de spiller på fredag. Noe som er desto heldigere for oss andre:)

Og så er det festkonsert med premieutdeling før den store NM-festen. Spredt på to steder, og med musikk av Trondheim storband, Trondheim Ballroomorkester og Trio Bravo er det nok å glede seg til. Jeg kjenner at jeg smiler her jeg sitter og skriver, og tenker på den flotte dagen jeg har foran meg. Var det noen som nevnte verdens beste hobby?